Depresjon

Dette er vanskelig..
Føler meg sårbar, og aldri langt unna tårene.

Har i samråd med legen min økt,den såkalte lykkepillen til 2 pr dag.

Har jo brukt den i snart 10 år, og stadig skjer det ting i livet
som gjør at jeg ikke tør å slutte med den. Er alfor redd for hvordan jeg reagerer.

Begynte med den i si tid, da ekteskapet ikke var til å holde ut. fikk råd av legen at dette samt sovetabletter kunne hjelpe meg til å få nattesøvn i alle fall.
og var det noe jeg trengte,så var det nok søvn.for å fortsette å kjempe for at den mannen skulle ut av mitt og ungenes hjem.

Han var sågar frekk nok til å mene,at ettersom jeg ville ut av ekteskapet,kunne jeg bare flytte ut.
Han kunne overta unger og hjemmet,hjemmet som besto av alt jeg eide før han kom inn i livet mitt.
Det lille han brakte med seg,viste seg å være leid på Thorn.
Tok faktisk flere år før det kom for en dag..
Herregud,som han lurte meg fra dag en.
og jeg, med lengten etter aksept,nærhet og kjærlighet, falt som en flue
for hans store sjarm.

Sjarm,ja.. Alle phykopater er utrolig sjarmerende.
og han var en av dem.
En phykopat er uten empati for andre mennesker,men er en kløpper til å finne ut hvor di skal sette støtet inn.
Di finner dine svakheter og klarer å tilpasse seg deg en periode..
Mange av dem burde vært skuespillere..
Hadde sikkert gått til topps i glamorens verden.

ja.. jeg falt som en flue,for hans skuespill..

Søndag

Herlige søndag..
Gleder meg til ungene kommer til middag.De gjør ofre det på søndagene..
Liker å samle dem rundt bordet.

Tanteungen min har det verre en først antatt.. Kreften er svært aggresiv.
Er så lei meg på hennes vegne. Dette er da ikke noe en ung kvinne på 26 år skal bale med.
Ho og kjæresten har nettopp kjøpt seg leilighet, ho har en ansvarsfull jobb..
no ligger alt på vent,
og vi rundt ho,vet liksom ikke hva vi kan bidra med,i denne situasjonen.

Var innom skattekontoret før helgen.
og da viser det seg at jeg har vært lignet i skatteklasse 1 i 2 år..
Derfor den høye skatten på min lille pensjon
Han på etaten mente jeg skulle ha pengene tilbake nå.. juuuhuu...
jaja,, tror det ikke før jeg ser det.

Men det hadde vært flott å fått noen ekstra kroner å rutte med.
Her slit man seg fra måned til måned,for å få det til å gå rundt, mens jeg egenlig kunne senket skuldrene og vist at jeg kunne betale strøm og husleie samtidig, og ennå ha noen kroner til småen og meg.

Nå har jeg fått frikort ut året,vell, i allefall november, og nyter tanken..
vet at det er 3000 mer i banken, 2 mnd framover.. jippi..
kanskje kan jeg besøke tannlegen nå..

Rettsaken kommer stadig nærmere.
Datter mi har det knalltøft og er sliten.
vi andre er trøtte på dette vi og, og ser så inderlig fram til å bli ferdige.
Kanskje kan vi begynne det nye året med å legge dette bak oss. Dom vill jo falle før jul,i alle fall,

God søndag til dokk alle der ute...

Kreft

Min "tante"unge har fått kreft.

Nok en sorg.

26 år er ho,unge jenta. Jeg sier "tante".. Det er fordi hun er min brors stedatter.Hun har vært i familien i 20 år, så hun er da våres...
Ei herlig,positiv jente,som alltid har et smil på lur.

Litt sprø, våger å være seg sjøl,på godt og vondt.
Herlige du...

Men så fant hun en kul,i brystet sitt..
Hun ble rimelig fort opperert, og brystet er fjernet,samt lymfeknutene under armen.

Nå står cellegift for tur.og vi skal følge ho på den.
Synes det er så trist.
Men hun har en stor herlig familie,som støtter ho.
Mange som er glad i ho,og som ønsker ho alt vell...

Ankesaken

vi stunder mot ankesaken. Sist ble han dømt til 5 års fengsel..
Hva nå?
Tøffe tider i vente, men når vi er ferdige der, er vi ferdige.
Takk og pris.

I ettertankens tid etter første rettsak, må det sies at min frykt var ubegrunnet.
Var så redd for at dette skulle kutte alle bånd,mellom meg og mine barn. men nå ser jeg at vi er kommet styrket ut av dette, og nærmere..

Synes det er veldig trasig at en av ungene,bor så langt unna. Tror vi som er bosatt i samme by,henter styrke hos hverandre. mens ho stakkars er alene med sine tanker.
Det må være veldig vanskelig for henne.
Dette er ikke noe man prater om til hvem som helst, og når man prater om det,blir det gjerne snørr og tårer, i allefall for min del.

..og der er hun alene med sitt.. Jenta er jo voksen, men hun er da mitt barn,likevell

Etter jul skal jeg få phykologi timer.. Ser fram til det,
Har så mye inne i meg,som sikkert har godt av å sees på, og for deretter legges bak meg.
..og da er vi også ferdig med ankesaken, og kan alle begynne på nytt.

Kjære barn

Det stunder mot rettsak nå.
Vi skal møtes og fortelle det vi vet...

Det kommer til å bli vanskelig og tøft.
Vet dere vill bli sint på meg..
Hvordan kunne jeg IKKE se,hva som foregikk..

Men sinnet til dokk er ingenting mot di følelsene
av sinne jeg har rettet mot meg sjøl.

Har full forståelse for sinnet og frustrasjonen deres.
dere prøvde å advare meg.
Dere så at noe var galt.

Mens jeg ,mitt fjols,trodde det var mi livs kjærlighet jeg hadde funnet.
og kjærlighet gjør som kjent,blind.

At en "phykopat" hadde inntatt hjemmet vårt,kunne jeg ikke ane..
Di er innmari smart på den sia disse menneskene.

Mitt møte med han,var den store romansen.

Ikke hadde noe ringt meg før,på morgenen,for å ønske meg en fin dag.
Han kjørte lange avstander hver helg,bare for å treffe lille meg..

Hjelpesløshet..

Så vondt det er å bli holdt utenom...
Antar du ,kjære datter mi, ønsker å skåne mwg.
Du har en herlig samboer som stiller opp for deg, på en måte som gjør
at jeg respekterer han og beundrer han.
Han utviser en styrke for deg som er helt enorm..

Men mammaen din, kjære datter, har vanskelig for å gi slipp.
jeg har vært der hele tia, alle år med deg. Undret,og spurt
om hva som var galt.
Grått i fortvilelse, Tatt deg med til lege.. gud hvet hvor mange ganger.
Du har tatt utrolige mange prøver, før fastlegen og jeg måtte konkludere
med at dette var phykisk..

Og hvem i all verden kunne ane hva som lå til grunn for dine plager?

vist hadde jeg spurt deg, om noen hadde vært slem med deg, om noen hadde missbrukt deg, om noen hadde drukket deg full, om noen hadde voltatt deg.. og alle slike
spørsmål, mødre gjør seg, når en ser sitt barn slit phykisk..

Da bomba sprang, gikk jeg i nærmest sjokk.

Min eksmann, din lillebrors pappa, hadde missbrukt deg fra du var 6 år.

Herregud... For et takras..
Jeg trodde virkelig at ;Nå dør jeg..

Du hadde betrodd deg til en venninne os sagt at du ikke kunne fortelle
noen dette ,nettopp fordi du ikke ville at lillebror og jeg skulle vite noe.
du ville spare oss for dette..

Men kjære barn, tenk om jeg hadde vist..
Jeg hadde gjort alt i mi makt for å stoppe det..

Pappaen min

Sorgen etter deg er ennå sår og vanskelig. 4 år er gått sia du forlot oss.og ennå kjenner jeg på April måned som di siste 30 dager.

1 Mai er det 4 år sia du la årene inn. Vi viste alle at dette skulle skje, men di siste dagene var forferdelig for meg. Ikke det at du hadde smerter, for det formidlet du at du ikke hadde.

Dog var det en lettelse at du fikk sovne inn, stille og fredelig. Det som er trist, er at ingen av dine var der akkurat da.
Du falt sammen da en vikarierende pleier,gav deg en morfintablett...
og dette gjør ennå vondt.at du var alene.. uten av noen av dine sammen med deg.
Jeg ville så gjerne ha vært der....

1 april det året sluttet du å ta til deg næring. Vi viste du skulle dø. og at legene med næring gjennom nesen, kunne forlenge livet ditt 4-6 uker.

Vi snakka om dette du og jeg, du synes det var forferdelig å bare ligge slik kraftløs.
Klarte ikke å spise normalt.. også du da, som elsket god mat,
kanskje spesielt småsei,kokt på bålet i fjærsteinan...
For deg var det di beste måltidene, nettopp det..

Kreftene dine var oppbrukt. Du kunne ikke gå lengere,og vi hadde våre rutiner, med tur
i rullestol på røykerommet.
Kun di 2 siste dager ble dette besøket droppet...

Hmmm.. kreft, javell.. men en god røyk måtte du ha.
Du klarte ikke engang å rulle sjøl. så det gjorde jeg. Så satt vi der da.. med hver sin røyk.og kikka i været nærmest. Du ønsket ikke kontakt med andre pasienter lengere, så vi gjorde oss ferdig, og trilla tilbake på avdelinga.

Vi pratet om mangt, vi to pappa.. også din begravelse, musikk og hvor du ville ligge
i den dype søvnen du skulle i.
det var godt å vite i ettertid hva du hadde ment.det gjorde valgene våre enklere etterpå.

Men i allefall.. 1 april ble vi tre søsken innkalt på samtale med legen din.
du hadde ønsket å fjerne slangene, og klare deg så langt du kunne uten næring.
Jeg viste om valget ditt og hadde lovet å støtte deg,og forsvare det.
Bror min reagerte med vanntro, og kan den dag i dag ikke forstå det.
Han synes du var feig,som valgte letteste vei. Jeg synes du var tøff,som våget.
Du fikk 14 dager som var ganske bra, uten hikking,oppstøt og ubehag,som du hadde slitt med i mange måneder.
... og det var deilig å se deg uten slangene

Rettsak på gang

endelig skjer det noe. Tiltale er tatt ut, og nå diskuterer di lærde om dato for rettsak.
Det hele avhenger om datter mi får oppnevnt sakyndig,eller ikke.

jeg er mellom barken og veden, ettersom dette i aller høyeste grad greier seg om min datter, men også minstemann i familien ,som er sønn av overgriper.

Begge mine barn trenger en masse hjelp.

Også di to elste,som er voksne flotte mennesker er preget av dette.
di prøvde da jammen å advare si hodestups forelskede mor mor denne mannen, og det uten gehør..
Til å begynne med trodde jeg,mitt fjols, at di var bortskjemte med å ha meg aleina..
sjalusi, tenkte jeg,da sønnen min gjorde opprør.
Han hadde jo aldri bodd sammen med en mann på ordentlig før...
Klart det var vanskelig å se at mora fikk kjærest, som igjen haddde 2 sønner som også flyttet inn.

Men ungene hadde rett di, i alt di sa.. og her sitter jeg , full av anger...
Tenk alt jeg kunne spart familien for...
Eneste jeg ikke angrer på i alle disse årene dette pågikk, er minstemann.
Han er en herlig gutt,som sprer glede på sin vei..

Dagene flyr..

Februar er kommet, og dagslyset er tilbake her nord.
Deilig.
Ser det lysner mere og mere hver dag, og jeg tenker :
At jammen overlevde jeg denne vinteren og..

Føler at jeg begynner å få overskudd igjen,og
kanskje blir litt mere aktiv på bloggen.

Nok et år er passert, og siste året,er det aller,aller verste i mitt liv.

Min kjære datter kom og fortalte om overgrep som hadde pågått i mange år..
overgriperen var den aller verste. Hennes stefar,som også er far til minstemann i familien.

Verden raste sammen for oss alle i familien og nære venner.
og ja,, trodde virkelig at jeg skulle dø..
Trodde aldri jeg skulle komme til å se folk i øynene igjen.

Men jeg er her.. og tenkte å fortelle her min opplevelse av denne saken.

Vet det er mange der ute som vill oppleve slikt, og vet jeg ikke er alene om dette.
Dog har jeg ikke klart å sette ord på mine følelsen i denne sammenheng.
Mine barn vill at jeg skal henvende meg til familieterapi,phykolog,ol.
men jeg har ikke klart det hitill.
Kanskje kan det hjelpe å skrive om det her..
Som egenterapi,mulig..

Saken ble anmelt i januar sist år, og er ennå ikke kommet opp for retten.
Overgriper var avhørt desember, så det gikk altså nesten et år før han ble kontaktet av politiet..
Kan dette være riktig?
Pokker og.. En slik historie sitter langt inne,og det er en kjempebelastning at det ikke skjer noe.
Man venter og venter..

Kommer snart tilbake...

Vist kom jeg i gang..

Gjorde et forsøk da, på å følge mor mi opp helsemessig.
Kjørte henne i morgentimene til Unn,til timen hennes..
Sukk..
Tøtta var ikke villig til at jeg skulle følge henne inn, eller vente på henne..
Ble i stedet både sint og forbannet.. ho skulle da komme seg hjm på egenhånd..
Jammen er ho seg sjøl lik. Ikke bare,bare der i gården,nei..

Men jeg prøvde..
Og jeg gir ikke opp. Prøver på nytt,neste gang.
Liker ikke å se at ho plages slik med smerter. Vet ho har stor respekt for legene..
og vet også at ho hører svært dårlig. Dama er jo snart 77 år, men er fortsatt
sta pg egenrådig, slik ha har vært gjennom hele livet sitt.
Som en unge,som aldri vokste ut av trassalderen.

Hvem er hun så denne moren min.. Skulle ønske jeg kjente ho..
Men hun holder kortene om sitt liv tett til brystet.Ho har negativ personlighet, men kan til tider glimre med både humor og hjertelag,selv om det er svært langt i mellom.

Men jammen skulle jeg ønske jeg kunne kjenne ho,ja.
Ser jo selfølgelig at tiden går fra oss, og det er en underlig tanke
at jeg,når hun er borte, vil være familiens elste.

Må tenke litt på dette, mitt forhold til henne.
En annen merkelig tanke ,er at jeg var utskuddet,som var årsaken til alle hennes
problemer,da jeg vaks opp.
Bror min var arveprinsen,som ble støttet opp i alle situasjoner av både pappa og ho.
Han kunne si begge lite på,mente di.
Mens lillesøster var "bane", den lille uskyldige,som skulle bli mammas støtte og
glede når ho ble gammel..
I dag har hun med sin bitre og vonde måte å være på overfor dem, støtt di begge fra seg.
Di orker ikke mere negativitet fra henne, og holder seg unna.
ho har vært så stygg mot begge.. Dette har ho jammen klart å ordne til seg sjøl.

Men jeg hvet.. ingen er lykkelige med situasjonen.. ingen av oss. hverken ho,søskene mine og "barna" i familien.
Alle har det vondt,på hver sin måte.

For meg er dette svært vanskelig. Jeg var jo utskuddet,nå må ho ta til takke med mæ.

Det er rart...

..og i morgen starter hverdagen igjen

Jula er definitivt over.. og i morra blir den pakket bort.
er litt urolig for klokka i morn.. minstemann skal på skolen og vi har da vitterlig hatt late dager her i huset.
Dagen i dag startet med den der vonde,vonde hodeverken.. han noen sånne dager i året, hvor jeg bare må ligge i ro, dempet belysning,og tabletter innen rekkevidde.
Vet aldri når det slår til... men det pleier å gi seg mot kvelden..og slik er det også i dag..

Ute snør det, deilig... for da er ikke kulda så gjennomtrengende. Har vell aldri frøset så mye som denne jula.
Burde vært ute å måkka, men kjenner ikke jeg hæres eller vil,akkurat no.
kanskje litt senere i dag. Det er godt med frisk luft, sant.

Ettertankenes tid

Et nytt år.... og du verden så mye,mye bedre det skal bli,enn det vi nettopp har lagt bak oss.
Føler en livsglede jeg ikke har hatt på lenge... og jeg skal i kamp.
Jeg er klar...
Veldig klar..

Jeg skal sloss for bedre helse,
For et bedre forhold mellom min mor og mine søsken,
For at minstemann skal ha et bedre liv..
For å støtte datter mi, i kommende rettsak..
For å bidra til at ho får setvikat..
For å forbedre mitt forhold til sønn min voksne sønn..
For å besøke min elste datter og lille snuppa oftere på deres hjemsted..
For å ta bedre vare på mine livslange venner..
For at mor mi skal høres i helsevesnet...
For at min økonomi skal bli bedre..
For å bli flinkere å sette pris på di små tingene..

For å hjelpe byens narkomane..
For å hjelpe barn i nød..

Men mest av alt gjøre di tingene som er viktigt i øyeblikket å følge opp...

Har mange ønsker for det nye året, og hvet mange av kampene blir hare slag.men jeg er klar..
Håper at ved utgangen av dette året ,så vill resultatene vise seg..

Godt nytt år alle sammen,

Masse klemmer fra ei mamma i kamp...