Kjære barn

Det stunder mot rettsak nå.
Vi skal møtes og fortelle det vi vet...

Det kommer til å bli vanskelig og tøft.
Vet dere vill bli sint på meg..
Hvordan kunne jeg IKKE se,hva som foregikk..

Men sinnet til dokk er ingenting mot di følelsene
av sinne jeg har rettet mot meg sjøl.

Har full forståelse for sinnet og frustrasjonen deres.
dere prøvde å advare meg.
Dere så at noe var galt.

Mens jeg ,mitt fjols,trodde det var mi livs kjærlighet jeg hadde funnet.
og kjærlighet gjør som kjent,blind.

At en "phykopat" hadde inntatt hjemmet vårt,kunne jeg ikke ane..
Di er innmari smart på den sia disse menneskene.

Mitt møte med han,var den store romansen.

Ikke hadde noe ringt meg før,på morgenen,for å ønske meg en fin dag.
Han kjørte lange avstander hver helg,bare for å treffe lille meg..

Hjelpesløshet..

Så vondt det er å bli holdt utenom...
Antar du ,kjære datter mi, ønsker å skåne mwg.
Du har en herlig samboer som stiller opp for deg, på en måte som gjør
at jeg respekterer han og beundrer han.
Han utviser en styrke for deg som er helt enorm..

Men mammaen din, kjære datter, har vanskelig for å gi slipp.
jeg har vært der hele tia, alle år med deg. Undret,og spurt
om hva som var galt.
Grått i fortvilelse, Tatt deg med til lege.. gud hvet hvor mange ganger.
Du har tatt utrolige mange prøver, før fastlegen og jeg måtte konkludere
med at dette var phykisk..

Og hvem i all verden kunne ane hva som lå til grunn for dine plager?

vist hadde jeg spurt deg, om noen hadde vært slem med deg, om noen hadde missbrukt deg, om noen hadde drukket deg full, om noen hadde voltatt deg.. og alle slike
spørsmål, mødre gjør seg, når en ser sitt barn slit phykisk..

Da bomba sprang, gikk jeg i nærmest sjokk.

Min eksmann, din lillebrors pappa, hadde missbrukt deg fra du var 6 år.

Herregud... For et takras..
Jeg trodde virkelig at ;Nå dør jeg..

Du hadde betrodd deg til en venninne os sagt at du ikke kunne fortelle
noen dette ,nettopp fordi du ikke ville at lillebror og jeg skulle vite noe.
du ville spare oss for dette..

Men kjære barn, tenk om jeg hadde vist..
Jeg hadde gjort alt i mi makt for å stoppe det..

Pappaen min

Sorgen etter deg er ennå sår og vanskelig. 4 år er gått sia du forlot oss.og ennå kjenner jeg på April måned som di siste 30 dager.

1 Mai er det 4 år sia du la årene inn. Vi viste alle at dette skulle skje, men di siste dagene var forferdelig for meg. Ikke det at du hadde smerter, for det formidlet du at du ikke hadde.

Dog var det en lettelse at du fikk sovne inn, stille og fredelig. Det som er trist, er at ingen av dine var der akkurat da.
Du falt sammen da en vikarierende pleier,gav deg en morfintablett...
og dette gjør ennå vondt.at du var alene.. uten av noen av dine sammen med deg.
Jeg ville så gjerne ha vært der....

1 april det året sluttet du å ta til deg næring. Vi viste du skulle dø. og at legene med næring gjennom nesen, kunne forlenge livet ditt 4-6 uker.

Vi snakka om dette du og jeg, du synes det var forferdelig å bare ligge slik kraftløs.
Klarte ikke å spise normalt.. også du da, som elsket god mat,
kanskje spesielt småsei,kokt på bålet i fjærsteinan...
For deg var det di beste måltidene, nettopp det..

Kreftene dine var oppbrukt. Du kunne ikke gå lengere,og vi hadde våre rutiner, med tur
i rullestol på røykerommet.
Kun di 2 siste dager ble dette besøket droppet...

Hmmm.. kreft, javell.. men en god røyk måtte du ha.
Du klarte ikke engang å rulle sjøl. så det gjorde jeg. Så satt vi der da.. med hver sin røyk.og kikka i været nærmest. Du ønsket ikke kontakt med andre pasienter lengere, så vi gjorde oss ferdig, og trilla tilbake på avdelinga.

Vi pratet om mangt, vi to pappa.. også din begravelse, musikk og hvor du ville ligge
i den dype søvnen du skulle i.
det var godt å vite i ettertid hva du hadde ment.det gjorde valgene våre enklere etterpå.

Men i allefall.. 1 april ble vi tre søsken innkalt på samtale med legen din.
du hadde ønsket å fjerne slangene, og klare deg så langt du kunne uten næring.
Jeg viste om valget ditt og hadde lovet å støtte deg,og forsvare det.
Bror min reagerte med vanntro, og kan den dag i dag ikke forstå det.
Han synes du var feig,som valgte letteste vei. Jeg synes du var tøff,som våget.
Du fikk 14 dager som var ganske bra, uten hikking,oppstøt og ubehag,som du hadde slitt med i mange måneder.
... og det var deilig å se deg uten slangene

Rettsak på gang

endelig skjer det noe. Tiltale er tatt ut, og nå diskuterer di lærde om dato for rettsak.
Det hele avhenger om datter mi får oppnevnt sakyndig,eller ikke.

jeg er mellom barken og veden, ettersom dette i aller høyeste grad greier seg om min datter, men også minstemann i familien ,som er sønn av overgriper.

Begge mine barn trenger en masse hjelp.

Også di to elste,som er voksne flotte mennesker er preget av dette.
di prøvde da jammen å advare si hodestups forelskede mor mor denne mannen, og det uten gehør..
Til å begynne med trodde jeg,mitt fjols, at di var bortskjemte med å ha meg aleina..
sjalusi, tenkte jeg,da sønnen min gjorde opprør.
Han hadde jo aldri bodd sammen med en mann på ordentlig før...
Klart det var vanskelig å se at mora fikk kjærest, som igjen haddde 2 sønner som også flyttet inn.

Men ungene hadde rett di, i alt di sa.. og her sitter jeg , full av anger...
Tenk alt jeg kunne spart familien for...
Eneste jeg ikke angrer på i alle disse årene dette pågikk, er minstemann.
Han er en herlig gutt,som sprer glede på sin vei..