Pappaen min

Sorgen etter deg er ennå sår og vanskelig. 4 år er gått sia du forlot oss.og ennå kjenner jeg på April måned som di siste 30 dager.

1 Mai er det 4 år sia du la årene inn. Vi viste alle at dette skulle skje, men di siste dagene var forferdelig for meg. Ikke det at du hadde smerter, for det formidlet du at du ikke hadde.

Dog var det en lettelse at du fikk sovne inn, stille og fredelig. Det som er trist, er at ingen av dine var der akkurat da.
Du falt sammen da en vikarierende pleier,gav deg en morfintablett...
og dette gjør ennå vondt.at du var alene.. uten av noen av dine sammen med deg.
Jeg ville så gjerne ha vært der....

1 april det året sluttet du å ta til deg næring. Vi viste du skulle dø. og at legene med næring gjennom nesen, kunne forlenge livet ditt 4-6 uker.

Vi snakka om dette du og jeg, du synes det var forferdelig å bare ligge slik kraftløs.
Klarte ikke å spise normalt.. også du da, som elsket god mat,
kanskje spesielt småsei,kokt på bålet i fjærsteinan...
For deg var det di beste måltidene, nettopp det..

Kreftene dine var oppbrukt. Du kunne ikke gå lengere,og vi hadde våre rutiner, med tur
i rullestol på røykerommet.
Kun di 2 siste dager ble dette besøket droppet...

Hmmm.. kreft, javell.. men en god røyk måtte du ha.
Du klarte ikke engang å rulle sjøl. så det gjorde jeg. Så satt vi der da.. med hver sin røyk.og kikka i været nærmest. Du ønsket ikke kontakt med andre pasienter lengere, så vi gjorde oss ferdig, og trilla tilbake på avdelinga.

Vi pratet om mangt, vi to pappa.. også din begravelse, musikk og hvor du ville ligge
i den dype søvnen du skulle i.
det var godt å vite i ettertid hva du hadde ment.det gjorde valgene våre enklere etterpå.

Men i allefall.. 1 april ble vi tre søsken innkalt på samtale med legen din.
du hadde ønsket å fjerne slangene, og klare deg så langt du kunne uten næring.
Jeg viste om valget ditt og hadde lovet å støtte deg,og forsvare det.
Bror min reagerte med vanntro, og kan den dag i dag ikke forstå det.
Han synes du var feig,som valgte letteste vei. Jeg synes du var tøff,som våget.
Du fikk 14 dager som var ganske bra, uten hikking,oppstøt og ubehag,som du hadde slitt med i mange måneder.
... og det var deilig å se deg uten slangene