Vist kom jeg i gang..

Gjorde et forsøk da, på å følge mor mi opp helsemessig.
Kjørte henne i morgentimene til Unn,til timen hennes..
Sukk..
Tøtta var ikke villig til at jeg skulle følge henne inn, eller vente på henne..
Ble i stedet både sint og forbannet.. ho skulle da komme seg hjm på egenhånd..
Jammen er ho seg sjøl lik. Ikke bare,bare der i gården,nei..

Men jeg prøvde..
Og jeg gir ikke opp. Prøver på nytt,neste gang.
Liker ikke å se at ho plages slik med smerter. Vet ho har stor respekt for legene..
og vet også at ho hører svært dårlig. Dama er jo snart 77 år, men er fortsatt
sta pg egenrådig, slik ha har vært gjennom hele livet sitt.
Som en unge,som aldri vokste ut av trassalderen.

Hvem er hun så denne moren min.. Skulle ønske jeg kjente ho..
Men hun holder kortene om sitt liv tett til brystet.Ho har negativ personlighet, men kan til tider glimre med både humor og hjertelag,selv om det er svært langt i mellom.

Men jammen skulle jeg ønske jeg kunne kjenne ho,ja.
Ser jo selfølgelig at tiden går fra oss, og det er en underlig tanke
at jeg,når hun er borte, vil være familiens elste.

Må tenke litt på dette, mitt forhold til henne.
En annen merkelig tanke ,er at jeg var utskuddet,som var årsaken til alle hennes
problemer,da jeg vaks opp.
Bror min var arveprinsen,som ble støttet opp i alle situasjoner av både pappa og ho.
Han kunne si begge lite på,mente di.
Mens lillesøster var "bane", den lille uskyldige,som skulle bli mammas støtte og
glede når ho ble gammel..
I dag har hun med sin bitre og vonde måte å være på overfor dem, støtt di begge fra seg.
Di orker ikke mere negativitet fra henne, og holder seg unna.
ho har vært så stygg mot begge.. Dette har ho jammen klart å ordne til seg sjøl.

Men jeg hvet.. ingen er lykkelige med situasjonen.. ingen av oss. hverken ho,søskene mine og "barna" i familien.
Alle har det vondt,på hver sin måte.

For meg er dette svært vanskelig. Jeg var jo utskuddet,nå må ho ta til takke med mæ.

Det er rart...